Etter førti år med okkupasjon av Vestbreidda og Gaza held Israel framleis tradisjonen om å svare på eld med meir eld i hevd. At det snarare har vorte verre på Gazastripa enn betre ser ikkje ut til å ha endra stort på taktikken. Det at amerikanske styresmakter støttar Israel til det fulle og legg all skulda på Hamas er so innlysande at eg eigentleg ikkje treng skrive den ein gong. Det same gjeld for at alt det Israel drep frå no av kjem til å vere vonde terroristar og at alle sivile dødsfall, same kor mange det er, kjem til å omtalt med eit skuldertrekk og eit "synd, men slikt skjer i krig" (i alle fall so lenge det ikkje er snakk om israelske dødsfall). Aftenposten sin Midtaustenkorrespondent, Per A. Christiansen, har skrive ei lita analyse so langt: "Forsøk på nødløsing". Harald Stanghelle i Aftenposten har seinare skrive ein artikkel om konflikta sitt vidare omfang, "Ekstremismens triumf" (6.1), og om media si rolle i "Kampen om virkeligheten" (8.1).
Det er ikkje mykje ein eigentleg kan seie, men eg tykkjer det passar å sitere den tidlegare amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower:
Every gun that is made, every warship launched, every rocket fired signifies, in the final sense, a theft from those who hunger and are not fed, those who are cold and not clothed. This world in arms is not spending money alone. It is spending the sweat of its laborers, the genius of its scientists, the hopes of its children. This is not a way of life at all in any true sense. Under the cloud of threatening war, it is humanity hanging from a cross of iron.